Når grønnsakene flyr

De som leser bloggen min har nok fått med seg at Alva er en svært delaktig 3- årig dame på kjøkkenet. I dag deltok hun på vanlig vis med å forberede middagen. Hun hentet poteter, melk, smør og fiskepudding på en høyst normal og fin måte. Men noe skjedde da hun var i grønnsaksskuffen...

Vips kom det en rød paprika i lufta, og jeg fikk tatt opp igjen gamle håndballkunster. Fanget paprikaen relativt greit til tross for at den kom susende høyst uventet.

Siden vi ikke skulle ha paprika, ga jeg den til Alva igjen for at hun kunne legge den tilbake i skuffen. Det gjorde hun, og jeg fikk gitt henne ny instruksjon. "Vi skal ha gulrøtter. De kan ikke kastes!"

Det gikk vel 3 sekunder og vips! Der kom det to gulrøtter i lufta... Jeg klarte nok en gang å fange det uventede, og rakk ikke å si noe før Alva proklamerer entusiastisk:

" Se, det kan de! De kan kastes!"

Og hva svarer en mor da? I troverdighetens navn?

Hjelpsom påskealv

Det er palmesøndag og inngang til påske. Dagen har vært helt uten planer, og da viser husets effektive dame seg fra sin arbeidsomme side. Etter å ha hjulpet pappa med ved utendørs, ble ermene så brettet opp innendørs. Fram med bakebollen, og vips så er 3-åringen igang med alveboller!

Alveboller under produksjon.

Alva tar initiativ, finner fram ingredienser og redskap som skal benyttes under baking. Det eneste mor gjør er å si hva hun må finne fram. Hun henter det som skal til, finner fram redskap og setter raskt igang med å måle til det som trengs. Mor peker på streken på desilitermålet, ellers ordner hun det meste selv.



Alva er effektiv. Gjæren bearbeides mens melken
varmes opp.  Alva mener at det er lettere å røre
den ut da.  Mor tror kanskje det dreier seg om at det er
ganske så deilig å "mose" gjæren
mellom fingrene...



I dag ville Alva lage bollene litt annerledes. Hun fant fram kjevle, og kjevlet deigen i en leiv. Underveis lurte hun litt på om det skulle bli en dinosaur, men endte opp med å bestemme seg for at de skulle lages til dokkene sine, og at de skulle bli små. Akkurat passe til dokkene. Og akkurat passe til å smake litt selv.

Leiven ble smurt med jordbærsyltetøy. De skulle bli skikkelig gode!

Deigen ble rullet til en pølse, og Alva skar små fine alveboller.

                  Små hender legger bollene på stekebrettet, og setter dem i stekeovnen...



Dagens bakst må prøvesmakes...



Noen mammaboller sammen med søte alveboller

Og med dette ønsker vi alle en riktig så god påske!

Vår i Milano

Jeg har vært i Milano i helgen. For aller første gang. Vår og storby er og blir noe eget.

Milano er vel ikke den italienske byen med mest særpreg, men for fotball og shoppingglade er den nok et eldorado.

Gatene rundt den vakre katedralen Duomo og det historiske sentrum, var proppfulle med ulike butikker. Kjente og ukjente merker.

Galleria Vittorio Emanuele har et usedvanlig vakkert tak. Stålkonstruksjon og glass pryder gjennomgangen i dette galleriet.

Galleria Vittorio Emanuele ved Piazza del Duomo.

Men min reiseskildring fra Milano skal ikke handle om det du MÅ få med deg i Milano, for da gutta i reisefølget mitt dro på kamp på San Siro for å se AC Milan mot Roma, tok jeg med meg kartet og fartet på oppdagelsesferd.




Sønn, nevø og mann. Mitt reisefølge til Milano



Det er vår i Norge, og det var vår i Milano. På ruslerunden min kom jeg forbi dette blomstermarkedet på Piazza S. Marco. Blomster, damer med stråhatter og boder med italienske oster og skinker.

Fra blomstermarkedet ruslet jeg i små sidegater i Brera- området. Der er det litt mer "italiensk småby-liv" med små koselige kafeer og gatekunstnere som stiller ut og selger sine arbeider. Verdt et lite besøk, og deilig å komme bort fra shoppinggatene rundt Duomo.

I Parco Sempione var det ro og slaraffenliv på den ene siden av parken, mens det på den andre siden var høy aktivitet da "Stramilano" ble arrangert. Halvmaraton for de spreke, men også distanser for alle! Utenfor parken og i området var det rene 17. mai stemningen. Kontrasten i parken var altså stor!

Den rolige delen av Parco Sempione

...og den aktive delen av den samme parken. Stramilano 2012.
Det hører med til historien at vi klarte å gå inn på stadioen og måtte
gå tett inntil svette, illeluktende løpere i tett klynge
for å komme oss ut igjen...

Et besøk til Naviglio Grande var på programmet søndag. I god tro håpet vi på å se og kanskje ta oss en tur med en kanalbåt... Men kanalen var knusktørr. Kanskje sier noen "selvfølgelig på denne tiden av året"? Mulig det! Men turen var slettes ikke bortkastet. Siste søndag i hver måned arrangeres det et antikkmarked her. Og det visste vi ikke. God stemning og mye morsomt å se langs den inntørkede kanalen. Det var også små butikker med retrostil som holdt til ved kanalen fast. Små designperler ble oppdaget. Et eldorado for folk på utkikk etter lamper og møbler, spesielt fra 50- tallet.

Fra det månedlige antikkmarkedet ved Naviglio Grande.
Den blå stolen fikk jeg dessverre ikke plass til i håndbagasjen...

Kul treseter og metallbokstaver!

Herlig stålampe!

Denne lampa skulle jeg gjerne tatt med...

Milano, storby og vår. Fin tur med sønn, nevø og mann. Gutta storkoste seg med fotball, fotballshops, ferraributikken og andre turistvennlige saker. Og jeg fikk med meg både de store turistattraksjonene og de små overraskelsene en stor by som Milano kan by på!

Vakre ender og vårlige vinterstrender

Ender er svært fascinerende! På mjøsstranda her på Gjøvik har vi mange av dem. Vakre farger, individuelt karakteristiske bevegelser og liv, gjør turen langs vakre Mjøsa morsom for liten og stor.

Det er moro å herme lyder, ganglag og gi dem tørt brød. Spesielt for 3- åringen, men for mor også selvsagt! Men det beste for mamma er å se glede og latter, blandet med spenning og til tider skrekk.




Ivrige ender skaper glede!



Alle skal få brød!

 



"De er så morsomme, mamma!"



 

Vakre farger!




Bildene i dette innlegget er tatt i romjula 2011. Alva og jeg er på tur i det fine været. Mjøsa er et flott sted å tilbringe fridager, både sommer og vinter. Årets romjul ga dager med følelse av vår. Nå er det virkelig vår, og mange turer langs mjøsstranda venter. I jula lå stranda i dvale, nå blir det mer liv og røre framover. Det spørs vel om Alva og endene får private brygger for seg selv framover.

Når jeg ser gjennom bildene jeg tok på tur i desember, blir jeg samtidig overrasket over hvor fort denne vinteren har gått! I dag har det vært nydelig vær her på Gjøvik. Nå er det faktisk vår, og vi satser på mange gode turer langs Mjøsas bredd for å følge vårlige ender og snart sommerlige strender! Ha en deilig vår!

 

Ikke noe smaker så godt som tørt brød når en
mater ender...
Uforståelig for mor, men så ble jeg heller ikke spurt
om jeg ville smake.






La oss løpe mot vår og ikke minst sommer!



"...Hvis ikke, kan foten din falle av!"

Jeg er pedagog. Det betyr likevel ikke at jeg er pedagogisk til enhver tid... Og det fikk jeg nok en gang erfare, for et par kvelder siden. På badet, etter at Alva hadde dusjet.

Alva misliker sterkt å klippe tåneglene. Og da mener jeg sterkt. Hun liker ikke å klippe negler i det hele tatt, men tåneglene er det desidert verste. Det er en kamp hver eneste gang, og jeg skal ikke juge å si at hun aldri vinner den. Nei, noen ganger gir vi opp og utsetter det til dagen etter, og noen ganger til dagen etter det også.

Denne kvelden hadde jeg bestemt meg for å klare det. Rett og slett for at det var høyst nødvendig. Jeg gjorde et forsøk på å være tydelig på hva vi skulle, samtidig som jeg prøvde å trygge henne og gjøre henne medgjørlig med å si de vanlige, kjente tingene: "Vi må klippe neglene, Alva, det er jo negleneog håret som vokser på kroppen vår og som vi må klippe med jevne mellomrom", "Det går så fort! Og jeg skal være så forsiktig! Det har jo aldri skjedd at det har gjort vondt?", "Hvis du samarbeider nå, skal jeg lese en ekstra historie for deg på senga!" Alva nektet, gjemte beina, gråt og ville slettes ikke samarbeide. Hun hadde bestemt seg for å vinne sin kamp. Og det hadde mor bestemt seg for også.

Etter flere runder med at vi "MÅ", som slettes ikke er et godt ord for å skape samarbeid, hører jeg meg selv si:

          
"Alva, vi må klippe neglene dine! Hvis ikke, kan foten din falle av!"


Det ble merkelig stille på badet, gitt... Både mor og datter trengte noen sekunder på å fordøye den.

Jeg husker tankene inne i hodet mitt: "Jeg sa at foten kan falle av... I alle dager, hvor kom det fra? Foten falle av!?"

"...hvis ikke kan foten din falle av!"

Til og med far kom innom badet. Han sa ingenting, men et overrasket blikk og noe undrende ansiktsuttrykk, fikk jeg med meg i blikkvekslingen. Og det gjorde at jeg raskt tenkte at dette må vi nok ta en prat om etterpå.

Etterpå, ja. For 3- åringen ble klar. Klar for å klippe de hersens tåneglene. Far gikk ut igjen, og Alva og mor fikk begynt "den store tånegle-klippe-seansen". Eller skal vi heretter kalle det "den store redd-foten-seansen"?

Denne gangen gikk det glimrende. Alva satt stille, og jeg fikk god arbeidsro, samtidig som jeg fikk snakket rolig med henne og trygget henne underveis. Der og da la jeg den uheldige setningen til side, og fikk gjennomført mitt mål. Hun uffet seg underveis, og var litt skeptisk, men det hele gikk fort og greit unna. Jeg oppmuntret og roste henne underveis, i håp om at neste gang vil dette gå glatt.

Når tåneglene er klipt, og mor er fornøyd til tross for uheldig valg av konsekvens, rekker Alva ut hånda. Hun vil klippe neglene på hendene også. Siden de ikke er så lange, sier jeg at det kan vi gjøre en annen dag. Da ser Alva på meg, og sier:



               "Mamma, du vil vel ikke at hånda på ongen din skal falle av!?"

"Mamma, du vil vel ikke at hånden på ongen din skal falle av?"

Å, nei! Jeg hadde håpet at setningen ikke hadde satt seg fast i det lille hodet, men den gang ei... Og jeg måtte jo si at jeg ikke ville at " hånda på ongen min skulle falle av". Dermed ble neglene på hendene klipt også. Og den lille sov godt på natta... Det gjorde mor også, men setningen har satt seg. Hvor i all verden kom den fra? Den var helt ny. Helt ny i min snart 22-årige karriere som mor. Effektiv var den, men som PMTO- terapeut, med stor tro på milde konsekvenser, vil jeg si at det var en svært uheldig og lite gjennomførbar konsekvens. Heldigvis fikk vi det til, og slapp dager med venting på at foten kunne falle av...

Stearinlys og byggeplass

Stearinlys gjør underverker, i alle fall hjelper det litt på tålmodigheten... Når en bor i en byggeplass er det utrolig deilig å tenne noen lys, og tenke på hvordan det skal bli!

Hvis man tar bilder i en sånn vinkel at ikke så mye annet vises, kan det se ganske så koselig ut! Dette er det ene av de to nye kjøkkenvinduene våre. Veldig fornøyd!

Vi kan nå kose oss med ny romfølelse! Det gamle kjøkkenet er revet, platene på vegger og i taket er kastet ut, og det er lagt fas-panel i tak og på vegger. To nye vinduer er satt inn, ett av dem er itillegg flyttet på. Veggen mellom kjøkken og spisestue er revet, og det har gitt oss mye større romfølelse. Den følelsen er svært så god, så nå kunne vi tenkt oss å beholde rommet uten å sette inn innredningen.

Kjøkkeninnredningen kommer snart, og vi starter med å sette det opp 30. januar. Det blir spennende! Og vi gleder oss veldig! Særlig når vi ser på disse bildene fra starten av januar....



Vegg mellom kjøkken og spisestue er revet. Veien mot nytt kjøkken er startet.




Puh! Hva har vi egentlig begynt med?


Ha en deilig søndag! Med eller uten kjøkken! ;-)

Grønn pause i januar

Alva og jeg har vært på jentetur i ni dager. Et lite avbrekk fra snø, og ikke minst rehabilitering av kjøkken her hjemme. Deilige dager, uten tidspress og må- oppgaver.

Det er vinter i Spania også, og vi måtte for det meste kle oss godt. Men da vi kom ned fikk vi tre dager med over 20grader +, og da koste vi oss ved havet. Bare bein i sand, og lyden av bølger var fine kontraster til snølek og vind hjemme.

"Godt med sommer, mamma" ble gjentatt flere ganger av Alva. Bildene på stranda er fra La Cala i Mijas, et koselig lite sted mellom Malaga og Marbella.

Når en er så heldig å få ferie av arbeidsgiver på kort varsel, har mulighet til å reise til en leilighet som familien eier og en mann hjemme som oppfordret til en tur midt i byggekaoset, setter en stor pris på dager med slaraffenliv. Kortere januar og raskere opplevelse av byggeprosess, er gevinsten ved å ta et lite avbrekk. Men først og fremst har det gitt mor og datter mulighet til å samarbeide, løse oppgaver og konflikter på egenhånd, uten innblanding underveis.



Tankefulle Alva på lekeplassen. Observerer de andre barna, for så å ta kontakt.



Jeg har virkelig hatt tid til å observere mitt eget barn i lek, og hvordan hun tar kontakt med andre barn. Hun laget et fasinerende språk i håp om å få lettere kontakt med de andre barna på lekeplassen som snakket engelsk eller spansk. Vi traff ingen norske, så Alva måtte på egenhånd finne ut hvordan kun kunne kommunisere og få kontakt med andre.Ifølge Alva var språket engelsk. Spansk vil hun lære når hun blir stor.

 

Disse små "gatekunstnerne" var spesielt morsomme å observere for mor. Her var det felles fokus og alle var opptatt av å tegne en historie, uten at språket hadde betydning.

Barn i lek og bevegelse er et studie verdt. Og med besøk på ulike og flotte lekeplasser, fikk jeg nok av tid til nettopp det.

Jeg har et aktivt og "løpende" barn. Og for mor er det bare å henge på. Her går det nemlig unna! Høyt og lavt, og overalt på samme tid!

I Fuengirola falt jeg for utsmykningen på baksiden av det kommunale biblioteket. Enkel kunst, men fargerik og morsom å se og leke i. Den bandt biblioteket og parken fint sammen.

Og Alva benyttet sjansen til å løpe imellom fargene...

Nå er vi hjemme igjen til skikkelig vinter med snø og kuldegrader. Det er også fint, men dager med grønn plen, blomster, lyden av bølger og sand mellom tærne, er absolutt et deilig minne å ha med seg resten av vinteren. Nå venter lysere dager og nytt kjøkken!